(Linns fornemmelse for retorikk) HAR FLYTTA!

Dagens retoriske figur er inspirert av min retoriske reklamevenn Rolf. For å forstå inspirasjonen bør du lesa heile innlegget, men er du vidarekommen kan du byrja nederst, der poenget er. Eg har pusta støvet av praktverket Retorisk leksikon av Tormod Eide, og den gir meg følgjande forklaring på antimetabolé:

Figur som innebærer at et utsagn snus om ved at to begreper gjentas i khiastisk ordning samtidig som deres syntaktiske funksjoner gjensidig byttes om («spise for å leve, ikke leve for å spise»).

Her må me først ta ein titt på Khiasme:

Ordstillingsfigur som innebærer at (syntaktisk eller semantisk) motsvarende ledd kommer igjen i omvendt rekkefølge, «kryss-stilling», etter mønsteret a-b-b-a.

Døme på antimetabolé (som altså også inneheld ein khiasme):
Våren 2007 tok eg faget Retorikk i litteratur og rett, eit av spesialiseringsfaga innan retorikkprogrammet ved UiB. I presentasjonen av faget (ikkje den du finn på nettsidene, ansette ved litteraturvitenskap er glade i å dele ut ark i staden for å gjera dei tilgjengeleg på nett, og ikkje minst har dei ein hang til overheadmaskiner) kan ein lesa at

Hovedfokus vil rettes mot «retten i litteraturen og litteraturens rett».

Liknande formuleringar var det mange av i faget, blant anna i ein av pensumtekstane, eit essay av professor Arild Linneberg. I teksten Domstalen som genre: Tilfellet Birgitte Tengs og litteraturkritikken (som forresten er ein god tekst som bør lesast) finn me følgjande mellomoverskrifter: (utheving gjort av meg)

Dommernes dårlige dikting: Tilfellet Birgitte Tengs

og

Diktingas dårlige dommere

Eller som Retoriske Rolf ville sagt det:

Arild Linnebergs antimetabole og antimetabolens Arild Linneberg.

Under: Dette har ingenting med Arild Linneberg å gjera, men er ein illustrasjon av antimetabolen frå Unfrozen Caveman Rhetorician

I dag prøver eg meg på ein figur eg er litt usikker på, nemleg katakrese. Katakrese (eng. catachresis) er

The use of a word in a context that differs from its proper application.

Eg veit ikkje om eg dreg det for langt når eg bruker samansette ord, men noko eg seier titt og ofte når det gjeld mat er

Dritgodt.

Når eg skal skildra estetiske herlegheiter brukar eg ofte

Dødsfint.

Kan dette gå som brukbart døme på katakrese tru? Eg trur eg lyt blåsa støvet av mitt retoriske leksikon.

For å prøva å læra meg betre ulike retoriske tropar og figurar, vil eg prøva å koma med sjølvopplevde døme på dei. Så mange eg klarer. Det er vanvittig mange å ta fatt i, så her er det berre å setja i gong:

Eg byrjar enkelt, og kjører på med to figurar i same døme, nemleg alliterasjon og antitese.
Alliterasjon er

Repetition of the same letter or sound within nearby words. Most often, repeated initial consonants.

Altså, i dei fleste tilfelle, ord som begynner med same bokstav (hald deg fast, dømet kjem nedanfor).

Antitese er

Juxtaposition of contrasting words or ideas (often, although not always, in parallel structure).

Med andre ord, slik eg har forstått det – sidestilling av to motsetnader.

Kontekst:
Tidlegare NSU-leiar i Bergen, Hermund Furu, kjem med følgjande kommentar i eit intervju med Bergen Student-TV om barnehagedekning for studentar (sitert frå husken).

I stedet for å gjøre barnehagene billigere og bedre, så blir de nå dyrere og dårligere.

Bra, Hermund!